Økende motstand mot norsk EU-medlemskap har gir de ivrigste motstanderne blod på tann. Nå angripes EØS-avtalen. Enkelte EU-motstandere har i det siste tatt til orde for at Norge skal si opp EØS-avtalen. Det er det grunn til å advare sterkt mot. Det finnes ikke noe alternativ til EØS-avtalen som kan sikre norsk næringslivs behov og nordmenns trygghet i de europeiske landene på samme måte som i dag, annet enn et fullt EU-medlemskap.

EØS-avtalen er vår viktigste internasjonale avtale. Den har vært en suksess. Den sikrer norsk næringsliv full likebehandling i EU-landenes indre marked, som kjøper 75-80 % av vår eksport. Den er vært ankerfestet for deltakelse i en lang rekke EU-programmer, om forskning, utdanning og likestilling, for å nevne noe. Den danner rammeverket for at nordmenn, på linje med innbyggerne i de 27 EU-landene, kan se hen til hele Europa for arbeid eller et sted å tilbringe pensjonisttiden. Og i de landene de måtte velge, bli behandlet som landets egne innbyggere med den trygghet det innebærer.

Alt dette settes i spill hvis Norge skulle si opp EØS-avtalen, slik EU-motstandere nå ønsker seg. Det ville ha dramatiske konsekvenser for norske bedrifter, for norske arbeidsplasser. I en verden preget av usikkerhet og økonomisk turbulens, er det ekstra viktig å holde fast ved det som gir trygghet og stabilitet. Å gi slipp på det ankerfestet EØS-avtalen er for norske bedrifter i en tid med økonomisk storm i Europa, er mildt sagt risikosport. Drivkraften blant de som vil ha bort EØS-avtalen, er ønsket om at Norge skal slippe å følge de samme reglene som EU-landene vedtar for det indre marked. Det er en illusjon å tro at vi kan beholde fordelene, men slippe forpliktelsene.

EØS-avtalen er heller ikke så firkantet som mange tror. Det er ikke to valg, ta reglene som de er, eller reservere seg. I tilfeller hvor direktivene ikke fanger opp norsk virkelighet på en god nok måte, viser det seg ofte å være rom for tilpasninger. Ett eksempel er Gassmarkedsdirektivet, der Norge defineres som et marked under oppbygging. Et annet er Tunneldirektivet, som ga oss adgang til andre sikkerhetstiltak enn nødutganger. Likestillingsdirektivet, hvor vi kunne beholde ordninger som gjør det lettere for det underrepresenterte kjønn å utøve yrket. Og sist, fornybardirektivet, hvor vi fikk en målsetting som tok hensyn til vår allerede høye vannkraftandel.

Snart får vi rapporten fra utvalget som har vurdert EØS-avtalen og våre andre avtaler med EU. Denne utredningen vil bidra til at alle kan se hvor bredt og dypt integrert vi er blitt i EU-samarbeidet gjennom de 15-16 årene som er gått siden avtalen trådte i kraft. Utredningen vil vise at vi er mer integrert i EU enn for eksempel medlemslandet Storbritannia. Da kan vi også drøfte om det er sider ved EØS-avtalen som bør endres. Det kan særlig være på den institusjonelle siden, for eksempel å sikre at vi kan få en formell kontakt med Europaparlamentet, som har fått økt innflytelse etter at Lisboa-traktaten trådte i kraft. Men det endrer ikke det viktigste argumentet for EØS-avtalen, nemlig tryggheten for norske bedrifter og folks arbeidsplasser.

Svein Roald Hansen, Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talsmann
Torgeir Micaelsen, Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann